Høyesterett har nylig avsagt dom om hva som skal til for at det foreligger erkjennelse av et krav etter foreldelsesloven § 14. Avgjørelsen avklarer hva entreprenøren kan tilby av utbedring før det anses å foreligge en erkjennelse som avbryter foreldelsesfristen.
Alminnelige utgangspunkter for foreldelse
Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, og ved byggeprosjekter løper fristen fra overtakelse. I tilfeller hvor kjøper ikke har visst om mangelen, løper det en tilleggsfrist på ett år fra man fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Foreldelsesfristen avbrytes som hovedregel ved søksmål, men kan også avbrytes ved erkjennelse fra entreprenøren, jf. foreldelsesloven § 14.
Foreldelsesreglene er firkantede, og som et utgangspunkt bør man ikke havne i en situasjon der man er avhengig av at domstolen vurderer at det foreligger en fristavbrytende erkjennelse. I noen tilfeller kommer man likevel ikke unna at spørsmålet oppstår. En foreldelsesfrist på tre år er kort, særlig i tilfeller der mangelen først viser seg etter at det har gått noe tid. Det oppstår dermed tilfeller hvor foreldelsesfristen er utløpt med mindre den anses avbrutt ved erkjennelse.
Tema for Høyesterett - Erkjennelse av erstatningsansvar for mangel?
Det var et slikt tilfelle Høyesterett nylig vurderte. Saken gjaldt et leilighetsbygg på Eidsvoll, hvor entreprenøren i lang tid forgjeves forsøkte å utbedre en mangel i form av varmesmitte mellom leilighetene. Entreprenøren hadde sendt e-post og sagt at han «… tar selvsagt ansvar for at feil og mangler blir utbedret så snart som mulig». Entreprenøren forsøkte å utbedre anlegget med vannbåren varme, men det viste seg senere at feilen lå i manglende isolasjon i etasjeskillet. Når entreprenøren hadde påtatt seg å undersøke og utbedre feil som var påberopt, ble spørsmålet om det kunne anses som en godkjenning av erstatningsansvar for mangelen.
Høyesterett tok utgangspunkt i at en erkjennelse krever at skylderen «positivt og noenlunde klart» har erkjent forpliktelsen. Det er ikke tilstrekkelig at hans handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt. Det kreves at skyldnerens opptreden objektivt sett oppfattes som en erkjennelse. Utbedring av mangler kan utgjøre en erkjennelse, dersom det ut ifra handlemåten kan konstateres at skylderen positivt og noenlunde klart har erkjent forpliktelsen. Det er likevel flere årsaker til at entreprenøren kan velge å utbedre. At entreprenøren blant annet har utbedringsplikt uavhengig av ansvar, taler mot å anse utbedring som erkjennelse. At mangelens art og omfang er uavklart, taler også mot erkjennelse. En erkjennelse av en mangel kan heller ikke uten videre tolkes som erkjennelse av et erstatningskrav mangelen måtte lede til. Man må vurdere entreprenørens handlemåte konkret, for å både se om det foreligger en erkjennelse og hva erkjennelsen eventuelt omfatter.
Utbedring utgjorde ikke erkjennelse av erstatningsansvar
I den konkrete saken vurderte Høyesterett at utbedringen entreprenøren sto for, ikke utgjorde noen erkjennelse av et erstatningsansvar. Det var ikke erkjent uaktsomhet, som var vilkår for erstatningskravet. Det var heller ikke avgjørende at utbyggeren, som fremmet kravet, mente entreprenørens atferd gjorde at man hadde liten grunn til å avbryte fristen ved å ta ut søksmål. Mens tingretten og lagmannsretten hadde lagt stor vekt på dette, gjorde Høyesterett det klart at det ikke var nok. Resultatet ble dermed at utbedringsforsøket ikke utgjorde noen erkjennelse som avbrøt foreldelsesfristen for erstatningskravet.
Dommen har stor betydning for hvordan man i fremtiden må vurdere mislykkede utbedringstiltak. At entreprenøren forsøker å utbedre, er altså ikke nødvendigvis nok til at et senere krav om erstatning er erkjent. Dermed må byggherren passe på å avbryte foreldelsesfristen ved søksmål, selv om entreprenøren tilsynelatende tar ansvar for mangelen ved å utbedre.
