23. september 2024 avsa Høyesterett dom om bl.a. inndragning av et kjøretøy etter fartsovertredelse. Bakgrunnen for inndragningen var at bilen, en BMW 330 XD, ble brukt under kappkjøring på E18. Etter gjennomsnittsmåling over mer enn ni kilometer skal den aktuelle bilen ha holdt 211 km/t – mer enn det dobbelte av tillatt hastighet på strekningen.
I Norge er det ingen kurant oppgave for politiet å inndra et kjøretøy etter «villmannskjøring», og flere har etterlyst klare kriterier for inndragning – slik politiet i eksempelvis Danmark har.
Selv om det i Norge verken er eller skal være lav terskel for å inndra kjøretøy, åpner gjeldende regelverk for inndragning. Etter straffeloven § 69 kan «ting» som har vært brukt ved en straffbar handling inndras.
Før inndragning kan besluttes må det legges vekt på bl.a. om inndragning er «påkrevd» for å få til en «effektiv håndheving» av straffebudet (regelen som er brutt), og om inndragning er «forholdsmessig». I forholdsmessighetsvurderingen ligger det bl.a. at inndragning ikke må virke urimelig hardt for eier av tingen.
Fører og eier av BMWen mente at det ikke var grunnlag for å inndra bilen. Politiet var uenig, og saken endte dermed opp i domstolene. BMW-eieren tapte først i tingretten, så i lagmannsretten, og nå til slutt i Høyesterett. Politiet ble gitt medhold i at bilen kunne inndras.
I sin begrunnelse så Høyesterett først på utgangspunktene, og oppstilte et overordnet spørsmål om «inndragning vil ha en avskrekkende virkning på andre enn gjerningspersonen selv». Noe av bakgrunnen for dette spørsmålet var den økende trenden av kappkjøring på hhv. E6 nordover og sørover fra Oslo, og vestover på E18.
Det ble vist til at inndragning av kjøretøy normalt kun har vært tema ved gjentatte tilfeller av promillekjøring, men at også andre typer vegtrafikkovertredelser kunne tenkes å kvalifisere til inndragning – eksempelvis svært grove fartsovertredelser.
I den konkrete vurderingen av om inndragelse var «påkrevd» for å få til en «effektiv håndheving» av straffebudet, og om inndragning var «forholdsmessig» pekte Høyesterett først på at føreren av BMW-en deltok i organiserte kappløp. Sterke «allmennpreventive hensyn» gjorde seg derfor gjeldende, og ble sett som et tungtveiende argument for å inndra bilen. Det ble vist til at inndragning «sender et klarere signal om hvor alvorlig samfunnet ser på denne type adferd». Også Høyesterett må ha delt politiets bekymring for økningen i organisert kappkjøring på Østlandet. Å inndra denne konkrete BMWen ville kunne bidra til å signalisere at overtredelser av vegtrafikklovgivningen får følbare konsekvenser.
Høyesterett vurderte altså inndragning som «påkrevd» for å få til en «effektiv håndheving» av vegtrafikklovens regler. Det neste spørsmålet ble da om inndragning var «forholdsmessig», og helt konkret hvilken økonomisk belastning det ville være for eier om kjøretøyet ble inndratt.
I belastningsspørsmålet ble det lagt til grunn at bilen var verdt omkring kr 130 000,-, og at den var delvis lånefinansiert. Den reelle økonomiske belastningen ved inndragning for eier ble da satt til et sted mellom kr 25 000 og kr 45 000,-. Til de økonomiske konsekvensene for eieren uttalte Høyesterett at:
"Selv om den reelle økonomiske belastningen for domfelte dermed ikke vil tilsvare bilens verdi, vil den likevel være følbar for ham."
Det sentrale her er at selv om nettoverdien/egenkapitalen eieren hadde i bilen sin relativt sett var lav, ville vedkommende få en «følbar» reaksjon dersom bilen ble inndratt. Høyesterett holdt ellers døren åpen for at inndragning kan skje også i andre tilfeller hvor eieren påføres større økonomiske konsekvenser enn det som ble tilfelle for BMW-eieren – Høyesterett pekte på at saken fra E18 ikke var noe grensetilfelle, og vi leser mellom linjene at inndragning også kan bli aktuelt der verdien av eiers ting er høyere. Hvor grensen for inndragning ved fartsovertredelser nå ligger, er likevel fortsatt et åpent spørsmål. Tydeligere retningslinjer kan derfor fortsatt ha mye for seg, både for trafikanters og politiets del.
Høyesterett vurderte deretter forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon tilleggsprotokoll artikkel 1-1, men så ikke at regelen stengte for inndragning i saken fra E18.
Avslutningsvis ble det sett på om den samlede reaksjonen sto i et rimelig forhold til lovbruddet, jf. straffeloven § 29 annet ledd. BMW-eieren ble idømt fengsel i 60 dager, tap av førerretten i 38 måneder, og inndragning av bil, som samlet sett ble ansett som en riktig reaksjon på det straffbare forholdet.
Høyesteretts avgjørelse kan du lese her: https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2024/september/hr-2024-1687-a.pdf
Selv om avgjørelsen gir flere avklaringer rundt politiets mulighet for å inndra kjøretøy ved vegtrafikkovertredelser, etterlater avgjørelsen likevel flere spørsmål for fremtiden. Saken gjelder dessuten et relativt ekstremt tilfelle av fartsovertredelse under organisert kappkjøring, og etterlater derfor spørsmål tilknyttet mer alminnelige fartsovertredelsestilfeller. Selv om dommen ikke har gitt oss svar på alle spørsmål, gir den likevel veiledning for momenter i vurderingen av om inndragning kan besluttes:
- Vil inndragning ha en allmennpreventiv effekt (gitt at en slik effekt er ønskelig).
- Hvor hardt vil inndragning ramme eieren av tingen som inndras?
- Vil den «samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet» dersom inndragning skjer, eller vil den påståtte fengselsstraffen alene være en tilstrekkelig streng reaksjon?
Det som er sikkert, er at tilfeller av inndragning må vurderes konkret. I en slik vurdering kan det være hensiktsmessig å henvende seg til profesjonelle for bistand. Advokatfirmaet Alver AS bistår jevnlig i vegtrafikksaker, og ser frem til å høre fra deg ved behov for bistand.
