Norske barnevernsaker prøves av EMD

Det er gjennom nyhetene viden kjent at et høyt antall barnevernssaker i disse tider behandles av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD). Etter at EMD kunngjorde Strand Lobben-saken (Strand Lobben and others v. Norway, no.37283/13), har det nå i slutten av desember kommet to nye avgjørelser, hvor Norge dømmes for krenkelse av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 8. Det ble før dette avsagt en dom den 19. november, som ikke omtales her.

Begge de siste dommer fra EMD ble avsagt 17. desember 2019. I den ene av dommene, Case of A.S v. Norway (application no.60371/15), konstateres krenkelse av EMK art. 8 med bakgrunn i at norske myndigheter (kommunen, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, og domstolene), brøt båndene mellom biologisk mor og barnet uten en tilstrekkelig avgjørelsesprosess (without adequate decision-making process).

Sakens bakgrunn var i korthet at kommunalt barnevern mottok en rekke bekymringsmeldinger fra blant annet helsestasjon. I 2012 fattet Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker (fylkesnemnda) vedtak om omsorgsovertakelse av barnet med plassering i fosterhjem. Det ble konkludert med at plasseringen ville være langvarig. Saken ble deretter, etter søksmål med begjæring om overprøving fra moren, behandlet av tingretten, som stadfestet vedtaket i februar 2013. Retten var også enig i at det var snakk om en langvarig plassering. Våren 2014 krevde moren tilbakeføring (barnevernloven § 4-21). Fylkesnemnda behandlet saken, men ga ikke moren medhold i tilbakeføring. I tillegg ble moren og barnet nektet retten til samvær (barnevernloven § 4-19), og moren ble nektet informasjon om barnets adresse (skjult adresse, jf barnevernloven § 4-19) Moren brakte saken inn for tingretten som var enige med Fylkesnemnda. Som del av saksforberedelsen i tingretten, krevde moren oppnevning av sakkyndig vitne. Tingretten avgjorde at dette ikke var nødvendig. Moren anket dommen til lagmannsretten, som nektet saken fremmet, Etter en forgjeves anke til Høyesterett ble tingrettens dom stående.

En av morens sentrale anførsler i saken var hun hadde gjennomført en rekke tiltak for å bli en bedre omsorgsperson for barnet. En annen sentral del av saken var observasjoner av at barnet hadde reaksjoner i perioden hvor det var kontakt med moren. Til dette førte moren egne vitner, blant annet en psykolog, til støtte for sin anførsel om at reaksjonene skyldtes barnets savn etter moren.

EMD viste i hovedsak til sin dom i Strand Lobben-saken, og med henvisning til dommen gjentas det sentrale utgangspunkter at myndighetene er forpliktet til å sørge for tiltak som legger til rette for (faciltate) tilbakeføring (reunification) så snart det er mulig.

EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 8. fordi tingretten, når den sto overfor en så inngripende sak hvor også så alvorlige interesser sto på spill, ikke sørget for en opplysning av saken som sikret at alle av morens anførsler og interesser ble behørig tatt i betraktning.

I den andre dommen fra EMD, Case og Abdi Ibrahim v. Norway (application nr. 15379/16), var bakgrunnen i korthet at et barn etter å ha blitt plassert i fosterhjem, senere ble tvangsadoptert (barnevernloven § 4-20) til en familie som ikke var muslimsk. I saken hadde moren svært lite samvær. Moren ble fradømt foreldreansvaret. Barnet hadde reaksjoner etter samvær, men det var faglig uenighet om årsakene til reaksjonene blant fagfolk. EMD mente at det den sparsomme kontakten mellom mor og barnet tilførte begrensede opplysninger hvor det vanskelig kunne treffes klare konklusjoner når det gjaldt muligheten for samvær i fremtiden. Den norske domstolen sin avgjørelse om tvangsadopsjon hvilte på vurderingen om at kontakt mellom barnet og moren ville være så negativt for barnet at det var til barnets beste at alle bånd med moren ble brutt. EMD vurderte at det var begrenset med opplysninger (limited materials) om dette og vektla også at det hadde blitt gjort lite den siste tiden før avgjørelsen for å for å klargjøre om barnets reaksjoner kunne bli behandlet, eller kvaliteten på samværene på andre måter kunne bedres. EMD vurderte også at, hensyntatt moren og barnets kulturelle og religiøse bakgrunn, ble det i avgjørelsen lagt for liten vekt på at moren og barnets rett til familieliv. Det forelå en krenkelse av art. 8 fordi den norske domstolen i avgjørelsesprosessen ikke sikret at alle anførsler og interesser til moren ble tilstrekkelig tatt i betraktning.

I alle barnevernssaker er myndighetene forpliktet til å sikre barnets og foreldrenes menneskerettigheter. Våre advokater jobber mye med barnevern, og kan kontaktes her. Du kan lese mer om barnevern her.

Finn Eirik Johansson Madsen

Finn Eirik Johansson Madsen

Kontakt oss