Borgarting lagmannsrett har i en fersk dom tatt stilling til hvilke krav en entreprenør kan fremsette mot byggherren som følge av koronarelaterte hindringer.
Borgarting lagmannsrett avsa høsten 2022 dom i sak mellom Indre Østfold kommune og Boger Bygg AS. Dommen gjaldt koronapandemien, men har overføringsverdi også til andre situasjoner hvor det oppstår krevende og uforutsette hendelser som påvirker byggeprosjekter. Bakgrunnen for saken var et byggeprosjekt i Indre Østfold kommune hvor Boger Bygg hadde vært totalentreprenør for oppføring av boliger for psykisk utviklingshemmede, med kontrakt etter NS 8407. Kontrakten var inngått før koronapandemien, men fremdriften underveis i prosjektet ble hindret da pandemien oppsto. Det oppsto koronarelaterte hindringer som krav til hjemmekontor, karantene, hjemmeskole mv., som førte til at Boger Bygg i alle fall mente å ha blitt forsinket.
Boger Bygg varslet krav om fristforlengelse underveis i prosjektet, men kravet ble avslått av byggherren. Boger Bygg svarte da med å sette i gang forseringstiltak, og krevde vederlag for dette. Partene var enige om at pandemien utgjorde force majeure som kunne gi krav på fristforlengelse (tid), men var uenige om pandemien og forseringen som var satt i verk kunne gi Boger Bygg krav på vederlag (penger).
Et sentralt spørsmål for lagmannsretten var om Boger Bygg kunne fremme krav i medhold av NS 8407 pkt. 15.2 om myndighetspålegg, samtidig med at det var fremmet krav om fristforlengelse etter pkt. 33.3. NS 8407 pkt. 33.3 er en bestemmelse som gir krav på fristforlengelse dersom fremdriften hindres av forhold utenfor partens kontroll, såkalt ‘force majeure’.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i standardens ordlyd og bakgrunnen for regelen om force majeure. Retten mente at en naturlig tolkning er at entreprenøren får rett til fristforlengelse, men ikke dekning av økte utgifter som følge av force majeure-begivenheten. Byggherren må på sin side finne seg i senere overlevering uten å kunne kreve erstatning. Dette er utslag av en interesseavveining mellom byggherre og entreprenør og av at ingen partene kan klandres for den hindringen som har oppstått. Boger Bygg fikk dermed ikke medhold i at NS 8407 pkt. 15.2 ga selvstendig rett til fristforlengelse og vederlag der force majeure-begivenheten medfører myndighetskrav i form av forandringer i lover, forskrifter mv. Lagmannsretten uttalte at NS 8407 pkt. 33.3 uttømmende regulerer når entreprenøren får fristforlengelse, og at pkt. 15.2 om endringer i «arbeidsprosessen» dermed ikke kan omfatte endringer/forhold som medfører tidsmessige forsinkelser. Spørsmålet kunne stille seg annerledes for myndighetspålegg som bare resulterte i merkostnader, men det kom ikke på spissen i dommen.
Resultatet ble dermed at Boger Bygg ikke hadde krav på vederlag som følge av karantene, hjemmeskole mv.
Lagmannsretten behandlet deretter en rekke andre spørsmål, blant annet om Boger Bygg kunne kreve fristforlengelse som følge av pandemien dersom de kunne unngå forsinkelse ved å benytte slakken i prosjektet. Her uttalte lagmannsretten at det ved force majeure «i større grad» må kunne kreves at entreprenøren benytter seg av slakken for å komme à jour ved tilfeller av force majeure, enn i tilfeller der byggherreforhold medfører forsinkelsen. Særlig gjelder det der entreprenøren ikke selv trenger slakken. Lagmannsrettens uttalelse fraviker prinsippet om at entreprenøren eier slakken. Man kan helt klart diskutere hvor rimelig dette er.
Konkret vurderte ellers lagmannsretten at Boger Bygg ikke hadde ført bevis for at pandemien skapte forsinkelser/hindringer som Boger Bygg ikke med rimelighet kunne forventes å overkomme. Dermed fikk Boger Bygg ikke medhold i krav om fristforlengelse som følge av force majeure etter NS 8407 pkt. 33.3. Boger Bygg fikk heller ikke medhold i krav om vederlag for rigg og drift – ikke etter NS 8407 pkt. 15.2, som lagmannsretten altså mente ikke gir krav på fristforlengelse i en force majeure-situasjon, og ikke etter pkt. 33.3 som kun er en bestemmelse om tid og hvor vilkårene heller ikke var oppfylt.
Lagmannsretten vurderte at krav om vederlag fra entreprenøren i tilfeller med pandemi og andre force majeure-begivenheter heller ikke kan hjemles i NS 8407 pkt. 34.1.2, om «andre forhold byggherren bærer risikoen for». Lagmannsretten mente ordlyden klart talte mot å være hjemmel for tilleggsvederlag ved force majeure, ettersom force majeure nettopp ikke er byggherrens risiko. Det må være en riktig konklusjon, selv om rimelighetsbetraktninger og samfunnsøkonomiske hensyn skulle tale for det motsatte.
Samlet endte saken dårlig for Boger Bygg, etter en avgjørelse i tingretten som var langt mer gunstig for entreprenører. Tingretten hadde i motsetning til lagmannsretten lagt til grunn at det var anledning til å kreve vederlag som følge av myndighetspålegg som ga tidskonsekvenser, parallelt med krav om fristforlengelse som følge av force majeure.
Dommen er oppklarende, men ikke så oppløftende for andre entreprenører som står i tilsvarende krevende situasjoner som følge av enten pandemi eller krigen i Ukraina. Kort oppsummert viser dommen at det er vanskelig å kreve penger fra byggherren der man rammes av hendelser som er uforutsette for både entreprenør og byggherre. Det er heller ikke rett frem å kreve fristforlengelse. Selv om et forhold kan være force majeure, må entreprenøren fortsatt bevise at fremdriften konkret har blitt forsinket som følge av hindringer han ikke med rimelighet kunne overvinne. Dommen viser at man som entreprenør må gjøre en grundig jobb for å dokumentere de krav man mener å ha.
