I entreprisetvister oppstår det fra tid til annen spørsmål om forutsetningene for å anvende kontraktens priser er fraveket i en slik grad at hele vederlagsformatet for kontrakten må endres. Spørsmålet oppstår typisk ved utførelsesentreprise basert på enhetspriser, blant annet etter NS 8405. Det er gjerne entreprenøren som krever dekket sine påløpte kostnader, når avregning etter kontraktens enhetspriser gir mager betaling. Rettspraksis tilsier at det skal mye til for å få medhold i dette, men Eidsivating lagmannsrett skal nå ta stilling til hva som konkret kreves.
Bristende forutsetninger for enhetsprisene?
I en kontrakt basert på enhetspriser vil det som regel være anvendelige enhetspriser for avregning av entreprenørens arbeid. Etter kontrakten skal da disse enhetsprisene anvendes. Dersom arbeidet i det vesentlige er likeartet med ytelser det er fastsatt enhetspriser for, må eventuelt enhetsprisene justeres. Først når det verken foreligger anvendelige eller justerte enhetspriser, benyttes isteden reglene om regningsarbeid, jf. NS 8407 pkt. 25.8.1. Avregning som regningsarbeid skal da skje etter pkt. 31, som slår fast at entreprenøren skal få dekket alle sine nødvendige kostnader for å utføre arbeidet, med et avtalt eller sedvanlig påslag.
Fra tid til annen oppstår spørsmålet om forutsetningene for enhetsprisen entreprenøren har fastsatt er så forrykket at man av den grunn ikke har en «anvendelig» enhetspris. Det kan også formuleres som et spørsmål om betydningen av bristende forutsetninger.
Bakgrunn for saken i lagmannsretten
Eidsivating lagmannsrett skal nå ta stilling til dette spørsmålet. Saken gjelder en tvist mellom Askim Entreprenør AS og Viken Fylkeskommune, om bygging av ‘Fv. 279 ny Gardervei' i det som den gang var Fet kommune. Etter offentlig anbudskonkurranse inngikk Statens Vegvesen Region Øst og Askim Entreprenør kontrakt for utførelsen. Veiparsellen er omkring 1 300 meter lang, og arbeidet var i hovedsak bygging av den nye veilinjen med to nye rundkjøringer, en gangbro, en kulvert samt en kjørebro.
Tingretten: Arbeidet måtte honoreres som regningsarbeid
I 2021 kom Romerike og Glåmdal tingrett til at forutsetningene for Askim Entreprenørs kalkyler hadde sviktet som følge av byggherreforhold, og at arbeidet etter kontrakten dermed måtte honoreres som regningsarbeid. Askim Entreprenør ble da tilkjent nærmere kr 117 millioner til dekning av sine kostnader ved prosjektet.
Dommen ble anket, og den 6. februar startet ankeforhandlingene i Eidsivating lagmannsrett. Det er satt av syv uker til saken. Ett av hovedpunktene lagmannsretten må ta stilling til er nettopp om NS 8405 pkt. 25.8.1, om at det ikke finnes «anvendelige» enhetspriser, også omfatter tilfeller der enhetsprisen ikke er «anvendelig» som følge av bristende forutsetninger byggherren er ansvarlig for. Tingretten svarte altså bekreftende på dette, og synes å legge til grunn at vilkårene langt på vei vil være de samme som for anvendelse av læren om bristende forutsetninger. Entreprenøren hadde også påberopt avtaleloven § 36 om urimelighet, men retten drøftet ikke dette. Helt konkret fant tingrettens flertall (dissens 2-1) det godtgjort at det forelå byggherreforhold som gjorde at forutsetningene for Askim Entreprenørs priser ikke lenger forelå. Askim Entreprenør måtte dermed få medhold i krav om betaling for medgått tid for mannskap og maskiner. Dette fulgte både av en tolkning av NS 8405 pkt. 25.8.1, og alternativt av læren om bristende forutsetninger. Tingrettens mindretall fant derimot at hindringene Vegvesenet svarte for var avgrenset og definert, og at det kunne kompenseres etter kontraktens vanlige regler om fristforlengelse og tilleggsvederlag.
Konsekvensen hvis lagmannsretten kommer til at kontraktens vederlagssystem kan settes til side
Om også lagmannsretten kommer til at kontraktens vederlagssystem kan settes til side, vil det være godt nytt for entreprenører i lignende saker. Tidligere rettspraksis kan nok imidlertid tilsi at lagmannsretten vil si seg enig med tingrettens mindretall, i at kontraktens egne mekanismer gir entreprenøren tilstrekkelig vederlag. Det er antatt å være en svært høy terskel for å sette til side kontraktens vederlagsformat, og det er lite rettspraksis hvor retten har kommet til et slikt resultat. Utgangspunktet er at entreprenøren har risikoen for at prisen han gir er riktig. Endring av vederlagsformatet innebærer en begrensning i entreprenørens risiko for å levere oppdraget til avtalt pris. At entreprenøren har ansvaret for byggverket, betyr at han plikter å utføre de nødvendige arbeidsoperasjoner selv om det skulle vise seg å være vanskeligere, mer byrdefullt eller mer kostbart enn han regnet med da anbudet ble inngitt. En slik utvikling gir heller – som et utgangspunkt – ikke rett til å kreve ytterligere betaling for de uforutsette kostnadene. For det skal det mye til. Tiden vil vise om lagmannsretten likevel finner at terskelen i denne saken er overtrådt.
Lagmannsrettens avgjørelse kan forventes nærmere sommeren. Tingrettens dom er TROG-2020-121003.
