Høyesterett tok høsten 2022 stilling til hvilke krav forbrukeren kan stille til regningene han mottar fra entreprenøren i et byggeprosjekt, og hvilke konsekvenser det får dersom kravene ikke oppfylles.
Bustadoppføringslova § 48 gir forbrukeren rett til å sette som vilkår for betaling at entreprenøren legger frem regning «som kan kontrolleres». Hva som mer presist ligger i dette, og hva forbrukeren kan kreve, har likevel vært noe uklart. I en dom avsagt 13. oktober 2022 avklarer Høyesterett hva loven stiller vilkår om.
Bakgrunnen for saken var at en entreprenør hadde fakturert for omfattende elektroarbeid i en privatbolig. En kvinne som skulle renovere en villa fikk opprinnelig et prisanslag på rundt en million, men fikk isteden en regning på over seks millioner. Etter å ha betalt ca. kr 2,7 millioner, bestred hun fakturaene og viste til at det ikke var mulig å kontrollere omfanget av arbeidet opp mot hva som var bestilt. Da entreprenøren sendte sluttfakturaen, anførte kvinnen at kravet til kontrollerbar regning etter bustadoppføringslova ikke var oppfylt. Hun nektet dermed å betale restvederlaget. Etter noe dialog uten at partene ble enige, gikk entreprenøren til sak med krav om betaling for utført arbeid.
Etter ulike vurderinger i tingretten og lagmannsretten, ble saken anket inn til Høyesterett. I Høyesterett trådte Forbrukerrådet inn som partshjelp for kvinnen, med anførsel om at bustadoppføringslova stiller krav om at forbrukeren, ut fra den fremlagte regningen med dokumentasjon, skal være i stand til å vurdere hva som er riktig vederlag ut fra avtalen. Dersom slik regning ikke gis, mente Forbrukerrådet at forbrukeren heller ikke skal betale.
Høyesterett har nå tatt stilling til hva som ligger i kravet til regning som kan «kontrolleres». Høyesterett startet med å påpeke at kravet til kontrollerbar regning må ses i lys av om det er inngått avtale om 1) fastpris, 2) fakturering etter regning, eller 3) prisoverslag. I tillegg regulerer bustadoppføringsloven rett til vederlag for tilleggs- og endringsarbeid. Videre pekte Høyesterett på at kontrollformålet med bestemmelsen, altså at forbrukeren skal gjøres i stand til å sammenligne regningen med avtalen og arbeidet som er utført, vil være styrende for hvilke krav som i det enkelte tilfellet kan settes til spesifikasjon av regningen.
Oppsummert fant Høyesterett at kravet til kontrollerbar regning innebærer at entreprenøren må gi en kravsoppstilling som spesifiserer de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler. For å ivareta forbrukerens kontrollbehov, må regningen oppgi hvor mange timer og hvilke kostnader som omfattes av den enkelte vederlagspost der det kreves vederlag for regningsarbeid. Arbeid og kostnader som omfattes av et prisoverslag, må angis særskilt. Er det utført endrings- eller tilleggsarbeider, må de spesifiseres hver for seg. Ved regningsarbeider kan forbrukeren videre kreve å få fremlagt dokumentasjon for timeforbruk og kostnader som blir belastet. Høyesterett la til grunn at det ikke nødvendigvis er noe i veien for at entreprenøren skjønnsmessig fordeler regningen på de ulike typene vederlag.
Med dette har Høyesterett altså fastlagt at det er ganske strenge regler som gjelder for entreprenørens regning. Det sentrale spørsmålet blir likevel hva det betyr dersom forbrukeren mottar en regning som ikke fyller disse kravene. Loven angir at forbrukeren kan nekte å betale om ikke en tilstrekkelig regning legges frem. Høyesterett slo fast at entreprenøren likevel kan få dom på betaling, dersom retten finner at kravet er rettmessig. Kravet på vederlag faller altså ikke bort fordi det ikke fremlegges en spesifisert regning, men forbrukeren får en utsatt betalingsfrist. Bustadoppføringslova § 48 griper med andre ord ikke inn i entreprenørens rett til vederlag for utført arbeid. Hensynet om at forbrukeren ikke skal betale før kravet er spesifisert og underbygget, er ivaretatt når domstolen har tatt stilling til kravet. En annen sak er at entreprenøren bærer risikoen for at han kan spesifisere og dokumentere arbeidet sitt. Oversikter og spesifikasjoner som legges frem lang tid etter at arbeidene er utført, eller som er basert på skjønnsmessige vurderinger i etterkant, vil ikke ha samme bevisverdi som en kontrollerbar regning i forbindelse med sluttavregningen.
Samlet kom Høyesterett til at lagmannsrettens konklusjon var riktig. Lagmannsretten kom til at kvinnen skulle betale rundt en halv million ut over det som allerede var betalt, basert på en konkret vurdering av entreprenørens krav.
Dommen illustrerer at det er viktig at entreprenøren kan spesifisere og dokumentere sitt krav om vederlag for arbeid som er utført, men også at entreprenørens krav ikke er tapt dersom det har sviktet i faktureringen. Den vurdering retten i så fall må foreta av kravet, vil imidlertid ofte medføre at entreprenøren ikke får dom på betaling av kravet fullt ut. Det er dermed ingen grunn til å ta lett på faktureringen.
